La Roche Goyon har fått navnet sitt fra en av de eldste bretonske familiene (kalt Gwion, Goion, Gouëon, Goyon og Gouyon).

En legende vitner om at et første slott ble bygget av en Goyon under Alain Barbe-Torte i 937.

Det nåværende slottet, som for ham, ble startet før utseendet til kanonen i Bretagne (1364) og fortsatte deretter etter valg av lykke til Goyon i andre halvdel av det XIV. århundre. Den eksisterte i 1379 siden Du Guesclin sendte en avdeling til La Roche Goyon som motsto tappert. Festningen ble konfiskert til fordel for Charles V, deretter returnert til eieren ved Guérande-traktaten (1381).

I løpet av det femtende århundre fortsatte den sosiale fremveksten av Goyon. De vises i delstatene Bretagne. En Goyon, kammerherre for hertugen av Bretagne, vil gifte seg med arvingen til baronien Thorigni-sur-Vire. Familien Goyon forlater den bretonske vuggen og går til Frankrikes historie. Slottet mottar da en guvernør som innlosjerer seg i et hus innrettet for dette formålet. På tidspunktet for møtet mellom Bretagne og Frankrike (realisert under traktaten av 1532), gjennomgår det et nytt sete (1490), engelsk denne gangen, uten suksess for inntrengerne.

Nådekuppet ble båret av Ligaen. Jaques II Goyon, Lord of Matignon, marskalk av Frankrike, guvernør i Normandie og Guyenne, hadde stilt seg med Henri IV. Som gjengjeldelse, i 1597, beleiret og angrep en delegat fra hertugen av Mercoeur ved navn Saint-Laurent ham. Slottet som allerede ble kalt på den tiden La Latte, ble demontert, plyndret, herjet, brent. Bare fangehullet gjorde motstand.

Det var ved et slott i ruiner at Sir Garengeau var interessert i å befeste kysten for forsvaret av Saint-Malo. Slottet ble forvandlet tilsvarende etter avtale med Matignon mellom 1690 og 1715. Det skylder mye av det aspektet vi kjenner ham.

I 1715 kom James Ill Stuart og tok tilflukt der og fant stedet uhyggelig ... Det er sant at det mislyktes en ekkel novemberkveld. Samme år giftet Louise-Hippolyte Grimaldi (prinsesse av Monaco) seg med Jacques-François-Léonor Gouyon, herre av Matignon, og ble hertug av Valentinois, forutsatt å ta navnet og våpnene til Grimaldi uten å bli med i familien hans.

I 1793 ble ovnen bygget for å rødme ballene og noen få kontrarevolusjonære mistenkte ble fengslet.

Unge malouiner tok det med storm, uten å lykkes, under de hundre dagene (1815). Dette var hans siste krigerepisode.

I løpet av det nittende århundre ble han gradvis forlatt, han hadde bare en verge. Den ble tatt ut av krigsdepartementet i 1890, og ble solgt av domenene i 1892. Den var stort sett i ruiner da den ble klassifisert som et historisk monument i 1925. Den har blitt restaurert siden 1931 av Joüon-familien i Longrais og er åpen for besøk . Det ble det mest besøkte slottet i Bretagne, etter det for hertugene i Nantes.